NATURRETT i katolsk teologi

I katolsk teologi og filosofi har man alltid, men spesielt siden Thomas Aquinas (1225–1274), talt om «naturrett» (ius naturale), med «naturloven» (lex naturalis) som det grunnleggende. Dette er noe som eksisterer forut for og overordnet all menneskelig lovgivning – verdslig så vel som kirkelig – uavhengig av Skriftens åpenbaring, og er derfor erkjennbar for mennesket gjennom fornuften, dog opplyst av troens nåde.

Thomas hentet tanker og begreper om dette fra Aristoteles og Augustin, og de gjenfinnes hos apostelen Paulus, i Romerbrevet 2,14-15:

«Når hedninger som ikke har loven, av naturen gjør det den sier, er de sin egen lov, enda de ikke har loven. De viser med dette at lovens krav står skrevet i hjertet deres. Om det vitner også samvittigheten deres, når tankene deres anklager eller forsvarere dem.»  

Thomas Aquinas sa: Naturretten «er ikke annet enn forstandens lys som Gud har nedlagt i oss». Jfr Den katolske kirkes katekisme, nr. 1954-1960.

I opplysningstiden (1700-tallet) ble naturretten igjen løftet frem. Og da Nürnbergprosessen (1945-46) etter Annen verdenskrig ble gjennomført, forutsatte man at det finnes en naturrett som er overordnet lovene som politiske myndigheter har vedtatt. Tanken om universelle menneskerettigheter er også basert på en naturrettslig tenkning.

Naturretten står ikke i motsetning til den naturlige moral, men er snevrere fordi den handler om grunnleggende spørsmål som vedrører vårt forpliktende samliv som samfunn. Naturrett «vedtas» ikke, men «oppdages» — ikke ved blindt å studere menneskelig praksis, men ved å spørre etter sammenheng og hensikt, inkludert den sosiale, ut fra måten mennesket er skapt på, herunder biologi og antropologi.

At mennesket eksisterer som to likeverdige kjønn og at dette også henger sammen med det å få og oppdra generasjonene etter oss, burde gi seg uten videre ved en naturrettslig tenkning.

Skrevet av
Monsignore Torbjørn Olsen
katolsk prest